Sakprosa for barn

Sakprosa for barn kan deles opp i to hovedkategorier:
lærebøker og faktabøker.
Lærebøkene er de som brukes på skolen, altså pensumbøkene.
Faktabok eller fagbok er slike bøker som selges i vanlige bokhandlere og som er ment til fritidsbruk.
Fagboken er en multimodal tekst og har en ikonotekst på samme måte som bildebøker.


Ordet "infotainment" er en karakteristikk av dagens faktabøker for barn. Ordet er en bladning av de engelske ordene "information" og "entertainment". Dette sier noe om at fagbøkene i stor grad også er underholdning. Bøker som "Guinnes rekdordbøker",  spennende fakta om dinosaurer, jungelens dyr, gravemaskiner og haier leses kanskje først og fremst for moro skyld av barn. Mange og farkerike bilder gjør de spesielt interessante. Ofte kan nok disse bøkene virke mer fristende enn lærebøkene fra skolen.
Mange skoler bruker også slike bøker som supplement til pensumet, noe Mjør også anbefaler i sin bok "Barnelitteratur - sjangrar og teksttypar".  Det jeg lurer litt på er hvordan man kan kvalitetssikre de "butikk-kjøpte" fagbøkene? Hvordan vet man at informasjonen er riktig og oppdatert?  Her er det kanskje lurt å gjøre litt bakgrunnssjekking og sammenligne opp mot pensumbøkene før man bruker dem i klasserommet. Mjør sier riktignok at det er visse krav om kontrollering og etterprøving av fakta i disse bøkene, og det kan være derfor forfatterne av fagbøkene for barn ofte holder seg innenfor trygge, ikke-kontroversielle temaer.

Nettopp dette med å velge nøytrale temaer er noe som kritiseres når det gjelder fagbøker for barn. Barna i dag kan jo ofte alt om Afrikas dyr, men veldig lite om menneskene som bor der! Politikk, samfunn, arbeidsliv og andre land og kulturer er temaer som blir svært lite belyst i fagbøkene.
Dette mener jeg er veldig synd, siden det er så viktige emner å gi barna kunnskaper om!
Det er jo også mange som mener det er flest gutter som leser fagbøker, men dette har kanskje med at de nesten bare handler om skumle dyr og tekniske ting som mange gutter er interessert i? Kanskje ville flere jenter lest fagbøker om det fantes et større utvalg av temaer om mennesklige forhold?
Nå møter barna slike temaer nesten bare på skolen. Hvorfor skal det være så mye vanskligere å lage fagbøker om dette for hjemme-bruk, når de brukes i lærebøker?

Retorikk og muntlige ferdigheter

I LK06 står det om muntliger ferdigheter:
 Å kunne uttrykke seg muntlig i norsk er å ha evnen til å lytte og tale og kunne vurdere
elementene i en sammensatt talesituasjon som er en forutsetning for kommunikasjon med
andre både når det gjelder sosialt samvær, arbeidsliv og deltakelse i offentlig liv. Å tale og
lytte er grunnleggende menneskelige aktiviteter som i norskfaget blir videreutviklet gjennom
systematisk opplæring i ulike muntlige sjangere og aktiviteter.




Kompetansemål etter 2. årstrinn
Muntlige tekster

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne
• leke, improvisere og eksperimentere med rim, rytme, språklyder, ord og
meningsbærende elementer
• uttrykkeegne følelser og meninger
• fortelle sammenhengende om opplevelser og erfaringer 
• samtale om hvordan valg av ord, stemmebruk og intonasjon skaper ulik mening i tekst 
• lytte og gi respons til andre i samtaler, under framføringer og ved høytlesing 
• samtale om personer og handling i eventyr og fortellinger 


Kompetansemål etter 4. årstrinn 
Muntlige tekster

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne
• samhandle med andre gjennom lek, dramatisering, samtale og diskusjoner og
praktisere regler for gruppesamtaler
• fortelle, forklare, gi og ta imot beskjeder  
• forklare hvordan man gjennom språk kan krenke andre 
• gi uttrykk for egne tanker og opplevelser om barnelitteratur, teater, filmer, dataspill og
TV-programmer 
• framføre tekster for medelever

Kompetansemål etter 7. årstrinn 
 Muntlige tekster

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne
• opptre i ulike språkroller gjennom rollespill og drama, opplesing, intervju og
presentasjoner
• lytte til andre, uttrykke og grunngi egne standpunkter og vise respekt for andres
• drøfte hvordan språk kan uttrykke og skape holdninger til enkeltindivider og grupper
av mennesker 
• drøfte og vurdere skjønnlitterære tekster med utgangspunkt i egne opplevelser og med
forståelse for språk og innhold 
• gi en begrunnet vurdering av andres muntlige framføringer
• presentere et fagstoff muntlig med mottakerbevissthet med eller uten hjelpemidler  



Som vi ser, er det lagt stor vekt på muntlige ferdigheter i Kunnskapsløftet. Kanskje ikke så rart, i og med at dette er noe man får bruk for i alle yrker og sammenhenger. Det handler også om å lære seg å ha en mening og tørre å si den høyt, tenker jeg.

For mange elever kan det være ubehagelig og vanskelig med muntlige aktiviteter i klassen. Muntlige ferdigheter kommer jo så tydelig frem, alle hører hva man sier! Derfor tror jeg det er viktig å øve mye på dette helt fra 1. klasse, så barna blir trygge på seg selv og hverandre.  Da gruppa mi var i praksis, fikk vi se litt forskjellige metoder vår praksislærer brukte for å få med de forskjellige elevene i muntlige aktiviteter. Her følger noen eksempler:




Vanlig "håndsopprekking". Læreren stiller et spørsmål, og den som vil svare rekker opp hånda. Men hun kunne passe på å stille forskjellige typer spørsmål. Noen som var enkle å svare på, og noen litt mer krevende. For eksempel konkrete spørsmål med fasitsvar eller mer reflekterende spørsmål uten noe riktig svar. Da var det ofte noe for "alle". For mange kan det være tryggere å svare på et spørsmål som har et klart svar, mens andre kanskje er redd for å svare feil og heller liker å komme med sin egen mening eller tolkning.




"Tenketid": Elevene får litt ekstra tid, feks. et minutt, til å tenke seg om før de svarer. Da er det lettere å få med flere elever, siden mange trenger tid både til å tenke og til å våge å rekke opp hånden.





Fremføring fra lekse e.l.: Elevene fikk en uke bedskjed om å øve seg på å fremføre leseleksen sin. De fikk et ark med "oppskriften" på hva som var en god fremføring, noe de hadde gått gjennom før og var kjent med. Senere skulle de da fremføre i små grupper med medelever og lærer/student. For mange barn kan dette være tryggere fordi de har fått tid til å forberede seg. De vet hva som skal skje. Dette kan sikkert gjøres med skupespill o.l. også.

"Snakke med naboen": Elevene fikk høre et spørsmål, før de så skulle prate med den som satt ved siden av seg før de svarte. Noen ganger kunne begge svare, andre ganger skulle de bli enige om et svar som da var fra begge to.  Da fikk alle elevene snakket, det er ofte ikke like skummelt å bare snakke til én person som til hele klassen. Samtidig fikkd e forberdt seg litt før de svarte foran alle.
Noen ganger sa de ikke svaret høyt engang, men bare hvisket hva de tenkte til "naboen". Da var målet bare at alle skulle få si det de hadde på hjertet, selv om hverken læreren eller de andre fikk høre det.

 

Bildebokanalyse

Da var perioden med bildebokanalyse straks over.
En bildebok er en sammensatt tekst, med både skrift og illustrasjoner. Fargene og mønstrene kan
ha mye å si for tolkningen av temaet og handlingen. Det samme kan bilde- og skriftstørrelser, hvordan forskjellige karakterer er tegnet, om bildet er på høyre eller venstre side osv.


Noen notater fra pensum:

En bildebok er en bok med ett eller flere bilder på hvert oppslag. Sånn skiller man den fra en illustrert barnebok.

Når man leser en bildebok er det bilde og teksten sett i en felles sammenheng som er den egentlige teksten.  Kalles også totalinfromasjon eller ikonotekst.

De tre ikonotekstprinsippene:

- Det symmetriske ikonotekstprinsipp: Bilde og tekst "matcher". Bildet viser det den skriftlige teksten bekskriver.

- Det komplementære ikonotekstprinsipp: Bildene forteller noe mer enn kun det den skriftlige teksten beskriver. Bilde og skriftlig tekst forteller en liten historie hver. og til sammen utvides "den store" historien.

- Det tolkende ikonotekstprinsipp: Når illustrasjonene kan tolkes enda videre utover det komplimentære. Det kan for eksempel være farger eller detaljer eller farger i bildene som symboliserer noe til temaet.  Det kan være at bare voksne lesere vil være i stand til å tolke disse tegnene, og da kan det være et element av "den dobbel stemmen" i boken.

 

Jeg synes det var spesielt intressant å lese om alle tolkningene man kan gjøre fra bildeboken "Til huttetuenes land", som det stod om i "Barnelitteratur - sjangrar og teksttypar".
Da fikk jeg litt mer forståelse for hvordan en så kort bok med så få ord i kan bli til en hel spillefilm!

Her er traileren, denne filmen er verdt å se om man kjenner til boken! Veldig interessant å se hvordan filmskaperene har tolket boken.
http://www.youtube.com/watch?v=Q7E64ACAP2c&feature=related

Jeg vil også anbefale bildeboken "Lei av rosa" av Nathalie Hense (det er den jeg har valgt å analysere).
Den har blant annet veldig spennede bilder med sterke fargekontraster som bygger opp under temaet.

Barnelitteraturdidaktikk

Når man skal velge barnelitteratur for bruk i skolen er det viktig å tenke gjennom en del ting. Hva som er hensikten med å velge akkurat denne boken, kan det knyttes til et tema klassen holder på med, hva kan vi lære av historien, hvordan kan forskjellige barn bli påvirket av historien, passer denne boken seg for alle barna i klassen også videre.  Jeg tror også det er viktig å prate om en bok etter man har lest den, for å se om vi har lært noe, kanskje hjelpe barna å knytte dem opp mot noe i deres liv eller noe vi holder på med på skolen, eller for å høre hvilke inntrykk barna sitter igjen med.

Ellers tror jeg det er viktig for lesemotivasjonen at man begynner med god, kvalitetes litteratur med én gang. Gjerne ha mange bøker tilgjengelige i klasserommet med forskjellige temaer og vanskelighetsgrader. Jeg leste for litt siden et intervju med en bibliotekar som sa at de barnebøkene som står utstilt med bildesiden frem er de som blir lånt ut mest! Derfor tenker jeg det kan være lurt å ha noen bøker "utstilt" på denne måten i klasserommet også. I praksis har jeg sett et eksempel på dette der læreren setter frem bøker langs en kant i klassens "sofakrok" som byttes ut etter hvilket tema de har om. Dette er for det meste fagbøker, men jeg tenker at noe lignende kunne jo også gjøres med sjønnlitterære bøker. Det kan være så enkelt som å sette frem "høstbøker" når det er høst også videre.

Jeg mener det er viktig for en lærer å sette seg godt inn i all slags barnelitteratur, både ny og gammel, for å lett kunne hjelpe elvene med å finne bøker som passer akkurat dem. Da kan man forhåpentligvis få alle til å bli glad i å lese,  som jo er så viktig for lese- og skriveutviklingen, og ordforrådet!

Barnelitteratur

Temaet barnelitteratur var noe jeg hadde gledet meg til hele høsten, og det var veldig spennende å lære om! Flere av bøkene har jeg selv lest som barn, som "Den hemmelige hagen" som var en av mine favoritter. Det var derfor veldig interessant å se på disse bøkene fra et "akademisk" perspektiv.

Noen begreper fra denne perioden:

Allalderlitteratur/den doble stemmen: Litteratur som passer for både barn og voksne. Kan for eksempel ha et tema som er tydelig for barn, og et litt mer "skjult" tema som man kanskje må være voksen for å forstå. Det kan også være humor og vitser som er ment for foreldrene som leser for barna.

Adaptasjon: I denne sammenhengen betyr det å tilpasse en tekst så den passer for barn. Forfattere er jo som regel voksne, så de må finne barnet i seg selv når de skriver.

Renundans: Høy renundans betyr at handlingen og tema er lett å forstå, lav renundans betyr at det ikke er like tydelig.

Implisitt leser: "Å skrive inn en barnlig leser". Forfatteren er voksen, men skriver som om det er et barn som forteller historien. For eksempel i bøkene om "Barna fra Bakkebygrenda" av Astrid Lindgren det er et av barna, Lisa, som forteller om alt hun og de andre gjør.

Pleonansmar: Overflødig ordbruk.

Naiv besjeling: Å gi egenskaper til ting på en måte som barn kunne gjort det. For eksempel at "de nye støvlene var så ivrige etter å få komme ut i regnet".

Grunnleggende lese- og skriveopplæring

Nå er vi nettopp ferdige med perioden om grunnleggende lese- og skriveopplæring.
Jeg har lært mye om de forskjellige metodene man kan bruke innenfor både syntetisk og analytisk opplæring. Det mest spennende synes jeg var å se konkrete forslag på aktiviteter man kan gjøre med elevene, som ord- og staveleker osv. Det er tydelig at det er viktig å gjøre lese- og skriveopplæringen morsom og lekpreget, samtidig som de som allerede er godt i gang og kanskje til og med kan lese eller skrive fra før blir motiverte til å fortsette!