Retorikk og muntlige ferdigheter

I LK06 står det om muntliger ferdigheter:
 Å kunne uttrykke seg muntlig i norsk er å ha evnen til å lytte og tale og kunne vurdere
elementene i en sammensatt talesituasjon som er en forutsetning for kommunikasjon med
andre både når det gjelder sosialt samvær, arbeidsliv og deltakelse i offentlig liv. Å tale og
lytte er grunnleggende menneskelige aktiviteter som i norskfaget blir videreutviklet gjennom
systematisk opplæring i ulike muntlige sjangere og aktiviteter.




Kompetansemål etter 2. årstrinn
Muntlige tekster

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne
• leke, improvisere og eksperimentere med rim, rytme, språklyder, ord og
meningsbærende elementer
• uttrykkeegne følelser og meninger
• fortelle sammenhengende om opplevelser og erfaringer 
• samtale om hvordan valg av ord, stemmebruk og intonasjon skaper ulik mening i tekst 
• lytte og gi respons til andre i samtaler, under framføringer og ved høytlesing 
• samtale om personer og handling i eventyr og fortellinger 


Kompetansemål etter 4. årstrinn 
Muntlige tekster

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne
• samhandle med andre gjennom lek, dramatisering, samtale og diskusjoner og
praktisere regler for gruppesamtaler
• fortelle, forklare, gi og ta imot beskjeder  
• forklare hvordan man gjennom språk kan krenke andre 
• gi uttrykk for egne tanker og opplevelser om barnelitteratur, teater, filmer, dataspill og
TV-programmer 
• framføre tekster for medelever

Kompetansemål etter 7. årstrinn 
 Muntlige tekster

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne
• opptre i ulike språkroller gjennom rollespill og drama, opplesing, intervju og
presentasjoner
• lytte til andre, uttrykke og grunngi egne standpunkter og vise respekt for andres
• drøfte hvordan språk kan uttrykke og skape holdninger til enkeltindivider og grupper
av mennesker 
• drøfte og vurdere skjønnlitterære tekster med utgangspunkt i egne opplevelser og med
forståelse for språk og innhold 
• gi en begrunnet vurdering av andres muntlige framføringer
• presentere et fagstoff muntlig med mottakerbevissthet med eller uten hjelpemidler  



Som vi ser, er det lagt stor vekt på muntlige ferdigheter i Kunnskapsløftet. Kanskje ikke så rart, i og med at dette er noe man får bruk for i alle yrker og sammenhenger. Det handler også om å lære seg å ha en mening og tørre å si den høyt, tenker jeg.

For mange elever kan det være ubehagelig og vanskelig med muntlige aktiviteter i klassen. Muntlige ferdigheter kommer jo så tydelig frem, alle hører hva man sier! Derfor tror jeg det er viktig å øve mye på dette helt fra 1. klasse, så barna blir trygge på seg selv og hverandre.  Da gruppa mi var i praksis, fikk vi se litt forskjellige metoder vår praksislærer brukte for å få med de forskjellige elevene i muntlige aktiviteter. Her følger noen eksempler:




Vanlig "håndsopprekking". Læreren stiller et spørsmål, og den som vil svare rekker opp hånda. Men hun kunne passe på å stille forskjellige typer spørsmål. Noen som var enkle å svare på, og noen litt mer krevende. For eksempel konkrete spørsmål med fasitsvar eller mer reflekterende spørsmål uten noe riktig svar. Da var det ofte noe for "alle". For mange kan det være tryggere å svare på et spørsmål som har et klart svar, mens andre kanskje er redd for å svare feil og heller liker å komme med sin egen mening eller tolkning.




"Tenketid": Elevene får litt ekstra tid, feks. et minutt, til å tenke seg om før de svarer. Da er det lettere å få med flere elever, siden mange trenger tid både til å tenke og til å våge å rekke opp hånden.





Fremføring fra lekse e.l.: Elevene fikk en uke bedskjed om å øve seg på å fremføre leseleksen sin. De fikk et ark med "oppskriften" på hva som var en god fremføring, noe de hadde gått gjennom før og var kjent med. Senere skulle de da fremføre i små grupper med medelever og lærer/student. For mange barn kan dette være tryggere fordi de har fått tid til å forberede seg. De vet hva som skal skje. Dette kan sikkert gjøres med skupespill o.l. også.

"Snakke med naboen": Elevene fikk høre et spørsmål, før de så skulle prate med den som satt ved siden av seg før de svarte. Noen ganger kunne begge svare, andre ganger skulle de bli enige om et svar som da var fra begge to.  Da fikk alle elevene snakket, det er ofte ikke like skummelt å bare snakke til én person som til hele klassen. Samtidig fikkd e forberdt seg litt før de svarte foran alle.
Noen ganger sa de ikke svaret høyt engang, men bare hvisket hva de tenkte til "naboen". Da var målet bare at alle skulle få si det de hadde på hjertet, selv om hverken læreren eller de andre fikk høre det.